Dagens solskinnshistorie.

Publisert i Rogalands Avis 29.01.2013.

I dag tenkte jeg å fortelle en solskinnshistorie, uten klaging på andre politikere, uten pekefingre og uten svartmaling.

Dette fordi noen har spurt: Er Miljøpartiet De Grønne misfornøyd med alt? Cruisebåter i indre havn, unødig bilkjøring, oljeavhengigheten, manglende klimasatsing. Jo, det er mye å gå løs på i denne byen. Men nå altså en solskinnshistorie. Hvordan skal vi velge ut denne? Det er mange kandidater. Solskinnshistorien bør være en positiv trend, noe som går bedre enn før.

Først tenkte jeg å fortelle solskinnshistorien om alle hverdagssyklistene som sykler daglig til jobb, det ser ut til at det er flere i vinter enn tidligere vintre.  Syklistene kan nå glede seg over at det blir lysere om morgenen. Dette er hverdagsheltene som redder oss fra enda verre bilkøer. Vi møter dem i grålysningen ved Mosvannet, på Forus og mange andre steder. For mange har dette blitt en livsstil, og denne livsstilen bytter de ikke vekk selv om det kommer noen regnskurer. Kaldt og tørt vintervær betyr gode sykkelforhold. Litt kulde stopper ikke syklingen, snøslaps som ikke blir ryddet vekk er verre.

Dagslyset som kommer gjør syklingen mye tryggere.  Sykkelveiene mangler ofte tilstrekkelig belysning, og selv om en har lys på sykkelen er det fort gjort å ende i et hull i asfalten eller i en gjørmepytt.

Andelen som sykler blir selvfølgelig større utover våren, og den må videre oppover. Sykling gir mer av det vi liker, som helse og godt humør, og mindre av det vi ikke liker som køer, støv og støy. Hverdagssyklistene er en solskinnshistorie, vi må legge bedre merke til dem framover, men det er en annen historie det passer å ta nå rett etter årsskiftet:

Ikke alle kan klare seg med sykkel. I mange familier er man dessverre avhengige av daglig bilkjøring for å få hverdagen til å gå ihop. Det dreier seg om henting og levering i barnehager, handle mat og kjøre barn til fritidsaktiviteter.

Og midt i denne nødvendige bilkjøringen finner vi dagens solskinnshistorie. Ved årsskiftet passerte vi 10.000 elektriske biler i Norge, 700 av disse finner vi i Rogaland, og 231 i Stavanger.

Hvorfor er dette så bra?

Jo sammenlignet med vanlige diesel og bensinbiler er elektriske biler mye mer energieffektive. I eksplosjonsmotorene er det dessverre slik at  70-80% av energien går til spille, det meste ut av eksosrøret som restvarme eller via motorens kjølesystem. I en elektrisk motor bruker vi det aller meste til framdrift. Faktisk er en liten elektrisk bil så energieffektiv at den kan kjøre på den energimengden som trengs til å produsere, frakte og selge drivstoffet til en tilsvarende vanlig bil. Eller sagt på en annen måte: Hvis vi lar være å utvinne og raffinere den olja vi trenger til vår egen bilpark, sparer vi nok energi til å kjøre en tilsvarende distanse elektrisk. I tillegg sparer vi selvfølgelig en verdifull engangsressurs, og vi sparer klimaet for et betydelig CO2 utslipp.

Reduserte klimautslipp og spart energi er to viktige poeng i det store bildet. Det tredje poenget handler om oss her lokalt, om bilen utenfor soveromsvinduet, bilen som står på tomgang i sentrum, eller om bilen rett foran deg i køen:

Verdens helseorganisasjon slo i fjor fast at eksos er kreftfremkallende på linje med passiv røyking. Vi vet også at partikler og NOX  gir lungesykdommer, barn og astmatikere er særlig utsatt. Dette rammer tusenvis i Stavanger hver dag, både bilister, syklister, fotgjengere og de som bor langs trafikkerte veier. I England har de funnet ut at det dør dobbelt så mange på grunn av utslipp fra biltrafikken som i trafikkulykker. Hvis situasjonen er den samme i Norge kan vi si at hver eneste bileier som bytter ut en eksosbil med en elektrisk bidrar til å redde liv. Derfor er det en solskinnshistorie at utskiftingen til elektriske biler nå skyter fart.

Hvem er det så som er heltene oppi dette? Det er nok ikke lokale politikere, de har bare i liten grad bidratt. Stavanger ser for eksempel ut til å bli den aller siste av de norske byer som tar i bruk elektriske biler til hjemmebaserte tjenester og annen kommunal småkjøring. Oslo er i andre enden av skalaen, der skrev de for 2 uker siden under en avtale om 1000 elektriske tjenestebiler.

Politikerne på Stortinget skal ha mye av æren for at Norge har blitt et elbilland. Vi har lenge hatt gode rammevilkår for elektriske biler, i Klimaavtalen ble det enighet om at dette skal fortsette til 2017, eller til vi når 50.000 biler.

Men de som først og fremst gjør dette til en solskinnshistorie er de vanlige familiemødrene og fedrene som tør å ta del i dette teknologiskiftet. Ja, dagens blomst går til alle de som trosser skittpakkene fra fossilindustrien, som trosser fordommer og gamle vaner, og våger å satse på noe nytt. De som har gjort dette endrer samfunnet, men de endrer også seg selv. Elektrisk kjøring inviterer til refleksjon og en rolig, energieffektiv kjørestil. For mange av dem blir det utenkelig å gå tilbake til en bil som kun kan bevege seg når den brenner opp en verdifull engangsressurs, og gir oss farlige utslipp på kjøpet.

I Norge gir elbilbruk en ekstra god følelse fordi den elektriske energien kommer fra vannkraft, en fornybar og ren energikilde. Men det er ikke bare i Norge elbilen kan kjøre på fornybar energi. I mange andre land investeres det tungt i sol- og vindkraft.  De seks siste årene har det for eksempel vært en årlig fordobling av installert solkraft i verden. Norske elbilister er en del av en global solskinnhistorie: i mange land kjører nå elbiler på en strømmiks hvor andelen fornybar energi øker raskt. Slik bidrar elektriske biler til store globale utslippsreduksjoner.

facebooktwittermail

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>