Hvor er De Grønne?

Publisert i Rogalands Avis 12.02.2013

Det er nå bare et drøyt halvår til Stortingsvalget. Mange nettaviser legger i disse dager siste finpuss på sine valgomater, de tegner opp linjer med Rødt i venstre ende og FrP i høyre ende. Hvor hører så Miljøpartiet De Grønne til på denne linja? Dette er det umulig å svare på, det politiske landskapet i Norge kan ikke lenger tegnes opp som en strek.

Omkring 1970 vokste det fram en ny grønn akse i politikken, dette var tiden da miljøspørsmålene ble satt på den politiske dagsordenen. Endel av den grønne bevegelsen kan også spores tilbake til 68-opprøret. Et eksempel på dette er den berømte studentopprørslederen i Paris, Daniel Cohn-Bendit. Han er i dag gruppeleder for den grønne gruppa i Europaparlamentet. I tillegg ble tenkere som Arne Næss og Mahatma Gandhi sentrale inspirasjonskilder for grønne politikere.

Andre viktige impulser for de grønne pionerene var biologen Rachel Carsons berømte bok “Silent Spring” fra 1962 og ikke minst Romaklubbens “Limits to growth” fra 1970. Omtrent samtidig fikk vi for første gang se bilder av jorden tatt fra verdensrommet, kanskje var også månereisene med på å vekke en forståelse av at jordkloden er et sårbart system med begrensede ressurser?

De første grønne partiene i Europa dukket opp rett etter 1970, i Norge fikk vi Miljøpartiet De Grønne i 1988. Gjennom medlemskapet i European Greens samarbeider vi med søsterpartiene i Europa. Særlig nå i disse dager, med et Europa som er preget av store utfordringer, krisestemning og ledighet, gir dette tette søsterskapet mellom de grønne partiene nyttige muligheter. De grønne fungerer også som samkjørt motkraft mot de nye høyreekstreme strømningene. I Europa er De Grønne nå representert i et flertall av parlamentene og vi sitter med regjeringsmakt i flere land.

I Norden har De Grønne markerte seg sterkest i Finland og Sverige. Etter valget i 2010 er De Grønne tredje størst av partiene i Sverige med 7,3% oppslutning.

Også i andre verdensdeler startes det nye grønne partier. I Global Greens er det nå mer enn 100 grønne partier, og alle har disse fire grunnpilarene felles: Økologisk klokskap, sosial rettferdighet, grasrotdemokrati og ikkevold.

De etablerte gamle partiene har problemer med å gå fullt og helt inn for en bærekraftig politikk, de er jo også representanter for grupper og tankegods som trekker i motsatt retning. Venstresidens krav om lønnsvekst er et eksempel. Høyresidens manglende evne til å skille mellom frihet for mennesker og frihet for kapital er et annet. Begge deler står i veien for å skape en effektiv miljøpolitikk. Resultatet er at de etablerte partiene har skapt et stadig tiltakende kjøp-og-kast-samfunn. Dette har slått ut ekstra kraftig i Norge, mesteparten av den oljesmurte velstandsøkning vi har hatt blir tatt ut i stadig flere flyreiser, mer billig kinesisk elektronikk og mer bilkjøring.

Vi grønne avviser ideen om at økonomisk vekst er en forutsetning for et godt samfunn, og vi tror at menneskene kan bli lykkeligere i en verden der jag etter materielle goder er byttet ut med det som beviselig gir et bedre liv: Sosialt samvær, god helse og trygghet.

Grønn ideologi må likevel, som det nyeste tillegget i det politiske landskapet, ta med seg elementer fra både sosialisme og liberalisme. Men samtidig må vi ta et nødvendig steg videre: Grønn politikk betyr nemlig solidaritet med alle verdens mennesker, med dyr og natur, og ikke minst: Med framtidige generasjoner.

Solidaritet med barn og barnebarn må bety å overlevere en klode uten galopperende klimaendringer. Dessverre har tappingen og avbrenningen av fossile lagre med olje, gass og kull ført til en kraftig økning i mengden med CO2 i atmosfæren, dette har startet klimaendringer som allerede nå tar liv. Allerede i vårt århundre kan vi ende opp med at store områder i Europa og ellers i verden blir ubeboelige. Vi vet i dag at mange av mekanismene knyttet til global oppvarming starter tregt, men når de først kommer i gang kan de ikke stoppes.

Dette er grunnen til at vi har svært dårlig tid. Miljøpartiet De Grønne la i høst fram en helhetlig klimaplan som viser hvordan de norske klimautslippene kan kuttes med 40% innen 2020. Dette er krevende, men det er faktisk akkurat det FN sier at er nødvendig for at vi skal ha en mulighet til å holde oppvarmingen under 2 grader Celsisus. FN sier også at mer enn 2/3 av de kjente fossile forekomster må bli liggende urørt. Til tross for dette har den norske regjeringen valgt å gire opp leteaktiviteten med tildeling av rekordmange letelisenser og et rekordhøyt investeringsnivå. Norge satser tilsynelatende alt på et kort, et kort som innebærer kollaps i klimapolitikken og en katastrofe for framtida. Vi skal tjene mest mulig til vår egen lomme så lenge som mulig.

I dette viktige spørsmålet er det dessverre nesten ingen forskjell på den røde og den blå blokka. Vi tror at mange av velgerne har begynt å oppdage dette. Legg merke til at de største  partiene kommer til å bruke valgkampen til å krangle om de minste sakene.

Hvor er Miljøpartiet De Grønne?

Høsten 2011 kom vi med i kommunestyrene i alle de største byene i Norge. Dette året handler det om Stortinget, og ja, vi skal dit. Meningsmålingene forteller oss nå at det er mulig. Og politikken som føres på Stortinget forteller oss at det er nødvendig.

facebooktwittermail

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>